Oppdrettsnæringa er problemet for vill-laksen hevder flere og flere. Oppdrettnæringa bidrar med å øke problemene med lakselus, hevder disse.
Det er nok noe i dette, lakselus er et problem for vill-laks og sjøørret, ett av problemene. Ett av flere problemer. Noen ganger kan en tenke at de som ensidig hevder dette egentlig mener at oppdrettsnæringa i seg selv er et problem, og at hovedproblemet er at næringa tjener godt med penger – til tider. Lusa har blitt et godt tilleggargument til miljøforurensning, genproblematikk, arealutnyttelse og mer til.
Hva med å ta for seg vill-laksens største utfordring, nemlig at den laksen som dør før den får gyte, aldri kommer til å gyte. Laks tatt i kilenøter, på dorg, på stang i elva eller laks som dør grunnet luseplage gyter ikke, død laks er lite å snakke om i formeringssammenheng.
Som ivrig (mer eller mindre) sportsfisker er jeg selvsagt mest opptatt av at mest mulig av laksen går opp i elva slik at jeg får fange den, jeg vil helst at all laks skal opp i elva for å gyte, og - jeg vil fange flest mulig av disse før de gyter. M.a.o. er og jeg en bidragsyter til å svekke laksestammen.
Kan ikke alle som vil bevare vill-laksen innse at de har et ansvar, kan ikke de som ensidig retter kritikken mot oppdrettsnæringa innse at det er denne næringa de rammer, mens vill-laksen fortsatt har utfordringer på sin veg til gyteplassen. Den skal unngå lusa, den skal unngå kilenøtene, dorga og sportsfiskeren, ja til og med sel og krokgarn. Hvorfor da bare rette fokus på en utfordring. Konspirasjonsteorier er jo inn for tiden, kanskje det er dette det hele dreier seg om?
Det er nok noe i dette, lakselus er et problem for vill-laks og sjøørret, ett av problemene. Ett av flere problemer. Noen ganger kan en tenke at de som ensidig hevder dette egentlig mener at oppdrettsnæringa i seg selv er et problem, og at hovedproblemet er at næringa tjener godt med penger – til tider. Lusa har blitt et godt tilleggargument til miljøforurensning, genproblematikk, arealutnyttelse og mer til.
Hva med å ta for seg vill-laksens største utfordring, nemlig at den laksen som dør før den får gyte, aldri kommer til å gyte. Laks tatt i kilenøter, på dorg, på stang i elva eller laks som dør grunnet luseplage gyter ikke, død laks er lite å snakke om i formeringssammenheng.
Som ivrig (mer eller mindre) sportsfisker er jeg selvsagt mest opptatt av at mest mulig av laksen går opp i elva slik at jeg får fange den, jeg vil helst at all laks skal opp i elva for å gyte, og - jeg vil fange flest mulig av disse før de gyter. M.a.o. er og jeg en bidragsyter til å svekke laksestammen.
Kan ikke alle som vil bevare vill-laksen innse at de har et ansvar, kan ikke de som ensidig retter kritikken mot oppdrettsnæringa innse at det er denne næringa de rammer, mens vill-laksen fortsatt har utfordringer på sin veg til gyteplassen. Den skal unngå lusa, den skal unngå kilenøtene, dorga og sportsfiskeren, ja til og med sel og krokgarn. Hvorfor da bare rette fokus på en utfordring. Konspirasjonsteorier er jo inn for tiden, kanskje det er dette det hele dreier seg om?
Det er litt vanskelig å ta din kjærlighet for laksen på alvor, når behovet for å legitimere driften av laksens største motstander er hovedprioriteten. Alle vet at laksen har mange andre fiender enn oppdrettsnæringa, men det gjør ikke oppdrettsnæringa mindre farlig for laksen. Forøvrig ønsker jeg at vi skal kunne ha en oppdrettsnæring om driftsformen endres til noe som er økologisk forsvarlig.
SvarSlettÅ elske, å ære og å ville gjøre sitt ytterste for å ivareta naturen, herunder peke på dens trusler, handler ikke om misunnelse - men om å ta ansvar for kommende generasjoners mulighet til å få de gode opplevelsene som du og jeg har hadd med den fantastiske naturen vår.