Til tjeneste for hvem?

For noen uker siden så jeg på TV om en barnehage som skulle ta de foreldrene som ikke klarte å hente barna sine til rett tid, dvs før offisiell stengetid for barnehagen.
De ansatte kunne ikke akseptere at foreldre kom ti-femten minutter for sent, det gikk utover deres fritid. Konsekvensen skulle bli at de foreldre som ikke kunne hente før stengetid ville svartelistes og miste plassen fra neste år. De ansatte mente dette var en rimelig straff for de som ikke respekterte deres arbeidstid.
Etter min mening har ikke disse ansatte skjønt hvem de jobber for – hvorfor de har en jobb. De er der fordi noen trenger barnehage, fordi de jobber begge to – eller kort og godt fordi de mener det er fornuftig å ha barna i barnehagen. Dersom disse ansatte ikke klarer å tilfredsstille sine kunders behov for åpningstid og/eller fleksibilitet bør konsekvensen bli at de blir forlatt av sine kunder, og må finne seg noe annet å gjøre. Kanskje det hadde vært det beste uansett, med en slik holdning til kundene?
Problemet er vel at disse ansatte vet at de beholder jobben uansett om de har tilfredse kunder eller ikke, fordi noen må bruke deres tjenester i mangel på noe annet. Denne holdningen ser ut til å være rimelig utbredt hos mange yrkesgrupper som har en jobb som er av en slik karakter at vi andre må bruke dem – enten fordi vi er nødt eller fordi vi er pålagt av kommune og/eller stat å benytte disse.
Ingen burde få sitte i en jobb der de skal tjene andre dersom de ikke opptrer på en måte som gjør at kundene ønsker å bruke tjenesten, eller opplever at tjenesten faktisk er til for dem, til for forbrukeren – kunden.
Her i Nærøy har vi private barnehager som er der for foreldrene, som tilpasser seg kundenes behov. Som henter og bringer, som er fleksi på tid, som spør foreldre om det er andre tjenester de ønsker, som gjør det de kan for å beholde og få nye kunder. Det er den eneste måten de kan overleve på. Slik burde det være for alle de som jobber innen de offentlige tjenester også. Mange offentlige ansatte er fantastiske hjelpere for oss forbrukerne, men – en av det andre slaget er en for mye.
Godt Nytt År.

Non numeranda, sed ponderanda argumenta

Argumenter skal ikke telles, men vurderes. Non numeranda, sed ponderanda argumenta.

M.a.o. er det ikke antallet argumenter som er avgjørende, men kvaliteten og den grad av overbevisning som ligger i disse.

Jeg har kun ett argument for at den rød-grønne regjeringen bør skiftes ut snarest mulig, helst i morgen, senest i 2013, selv om det er vel sent.

Regjeringen er ikke styringsdyktig.

Den rød-grønne regjeringen har massevis av argumenter for å fortsette, de baserer sin styring av landet på antall argumenter, strømmen av argumenter – innblandet med løfter og lovnader som de argumenter for å iverksette på ett langt senere tidspunkt.

Da Sp kom med i regjering argumenterte de med at nå var tiden med trusler om kommunesammenslåing over. Erna hadde forlatt kommunaldepartementet, Kleppa var inne. Nå argumenterer små kommuner med at de må slå seg sammen for å klare å løse sine oppgaver. Før argumenterte de mot sammenslåing. Dagens regjering har ingen argumenter for kommunesammenslåing, heller ingen gulrøtter for de som velger dette. Det eneste argumentet for små kommuner til å slå seg sammen er manglende oppfølging fra regjeringen på de mange oppgavene kommunene har blitt pålagt. Dette eneste argumentet er det i aller høyeste grad overbevisning i, det teller – alene.

Høyre er nå landets største borgelige parti. Det har det ikke blitt fordi velgerne har glemt hva Høyre gjorde de fire siste årene Høyre var i regjering. De husker det, det er derfor. Høyre hadde ett argument for å stramme inn på kommuneøkonomien – det var å ruste seg for tider med større oppgaver, mer krevende oppgaver og mindre inntekter. De fleste kommunepolitikere ble ikke overbevist av dette argumentet da, men kanskje mer overbevist i dag?

Norske velgere har kommet dit hen at de ikke lenger teller argumenter (heller ikke løfter), men vurderer kvaliteten av argumentene. Det er her Høyre vinner velgere.

God Jul.

Skremte kvinner?

Skremmer vi menn kvinner bort fra politikken? Torsdag den 12.12.09 står dette i Trønder-Avisa, og Ole Berget i FrP er navngitt som en av ”skremmerne”, av Britt Tønne Haugan i KrF.

Jeg blir skremt av dette.

Skremt fordi vi menn blir fremstilt som ”skremmere” i Ole Bergets skikkelse. En mann – er lik ”alle menn”. Slik blir det oppfattet av undertegnede, kvinner tolker det ofte slik når jeg eller andre kritiserer en kvinne, kritikken blir oppfattet som kritikk ovenfor alle kvinner.

Skremt fordi jeg trodde vi var ferdig med denne aktuelle saken fra siste fylkesting, der hvor Ole Berget gikk over streken i sin bruk av sosiale medier. Skremt fordi fortsatt omtale av denne saken faktisk også rammer Berget på nytt, uka etter hendelsen. Berget er også et menneske – som på lik linje med alle andre kan begå feil, uten at kolleger skal bruke dette mot han gang etter gang. Vi har sett dette knekke sterke politikere tidligere. Gapestokken fungerer best når en får sitte lenge i den. Ønsker vi dette skal skje igjen, eller betyr ikke det noe? Fordi han er en mann?

Det er mulig FrP er ”annerledes” i sin tankegang opp mot kvinner, men det forundrer meg egentlig, de har jo en kvinne som leder, en leder de virkelig setter pris på, virker det som. Derimot er det andre grupperinger i samfunnet som konsekvent mener kvinner ikke er dugende til noe annet enn å fø barn og stelle hjemme – prester kan de ikke være, og slettes ikke biskoper. Dem om det.

Det er nok ikke menn som har skremt bort kvinner fra fylkestinget i Nord-Trøndelag, det er ingen som har skremt dem. At det var få kvinner på plass ved siste ting skyldes ene og alene at mange av kvinnene der har blitt forfremmet til annet politisk arbeid. Fantastisk bra. Dersom en skulle ha kvotert for å beholde kjønnsballansen i fylkestinget, ville en del av de kvinnene som i dag har klatret i politikken, blitt sittende igjen i tinget. Hadde det vært ønskelig?

Ingen bør la seg skremme av Ole Berget, men ingen bør skremme Ole Berget heller. Det bør være romslighet nok blant politikere til å tilgi. Jeg har ingen erfaring med at kvinner blir lettere skremt enn menn, og det er leit å bli skremt uansett om man er mann eller kvinne.

Jeg har blitt skremt, en smule.

Lakselus, virkelighet eller konspirasjon?

Oppdrettsnæringa er problemet for vill-laksen hevder flere og flere. Oppdrettnæringa bidrar med å øke problemene med lakselus, hevder disse.
Det er nok noe i dette, lakselus er et problem for vill-laks og sjøørret, ett av problemene. Ett av flere problemer. Noen ganger kan en tenke at de som ensidig hevder dette egentlig mener at oppdrettsnæringa i seg selv er et problem, og at hovedproblemet er at næringa tjener godt med penger – til tider. Lusa har blitt et godt tilleggargument til miljøforurensning, genproblematikk, arealutnyttelse og mer til.
Hva med å ta for seg vill-laksens største utfordring, nemlig at den laksen som dør før den får gyte, aldri kommer til å gyte. Laks tatt i kilenøter, på dorg, på stang i elva eller laks som dør grunnet luseplage gyter ikke, død laks er lite å snakke om i formeringssammenheng.
Som ivrig (mer eller mindre) sportsfisker er jeg selvsagt mest opptatt av at mest mulig av laksen går opp i elva slik at jeg får fange den, jeg vil helst at all laks skal opp i elva for å gyte, og - jeg vil fange flest mulig av disse før de gyter. M.a.o. er og jeg en bidragsyter til å svekke laksestammen.
Kan ikke alle som vil bevare vill-laksen innse at de har et ansvar, kan ikke de som ensidig retter kritikken mot oppdrettsnæringa innse at det er denne næringa de rammer, mens vill-laksen fortsatt har utfordringer på sin veg til gyteplassen. Den skal unngå lusa, den skal unngå kilenøtene, dorga og sportsfiskeren, ja til og med sel og krokgarn. Hvorfor da bare rette fokus på en utfordring. Konspirasjonsteorier er jo inn for tiden, kanskje det er dette det hele dreier seg om?